Å bli et fellesskap
(videregående kurs del 1)

Når jeg kom tilbake etter eksil høsten 2017, så møter jeg en klubb som hadde endra seg en del. Mange av de gamle og kule var borte. Mange nye var kommet til og brottpadlerne var forsvunnet som sjøsprøyt i vinden. Hva gjør man i noe sånt? Man bygger seg en gjeng.

Jeg hørte meg rundt i klubben og alle nevner Heidi. Heidi uten grenser.
Og så finner jeg Heidi. Og hun har funnet Ken. Han der politimannen. Som ved første øyekast er mer seriøs enn mugg i matboks. Og så jeg da. Helt innafor en eller annen normal.  Ingenting sier egentlig at vi er noe som ligner en gjeng. Men det er to ting som virkelig definerer gode folk. Respekt og kjærlighet. Og det har vi tre i bøtter og spann. Vi lager en liten pakt og blir enige om at neste år, da skal vi ta videregåendekurs i NPF.

VG-kurs har en myte rundt seg. Kjent som kurset som ingen skjønner hva vil at du skal gjøre på. Kravene skal visst være skyhøye. Padlerne skal ut i bølger som blir høyere og høyere for hver mann du snakker med. 6 meter hørte jeg. Sea-state phenomenal. Shit. Nervene bygger seg opp. Og jeg blir nervøs. Det ligger i meg. Yoda forteller at jeg ikke kan padle. Må øve. Må øve mye. Heidi sier hun ikke kan padle. Hun har nerver på utsia av tørrdrakta. Ken sier ikke en dritt. Smart taktikk. Han har fortalt at han var livredd etterpå. Høsten 2017 tok Ken og jeg en tur rundt Sandøya med en som skulle vise oss litt. Og Ken fortalte han trudde han skulle dø. Jeg velta. Bølgehøyde 20cm. Neida. En meter. Men det var en del å gå på.

Så det er en ting å gjøre. Øve. Øve mye. Hele tia. I mørketia ble hver eneste ledige lørdag og søndag brukt på havet. Januardager som biter hardt i kinna og man sitter der i stormrester, det er heftig det. Bølgene raser og er like høye som de høyeste Gloskjæra. Det er bare en ting å gjøre, øve mer. Utfordre innafor trygge rammer. Teste grensene, gå ut av båten der bølgene bryter. Vente på vennene sine som skal redde deg. Satse på at de kommer. Ligge der i det kalde vannet mens sludd pisker i øya. Og føle seg som en helt spesiell type idiot.

Men havet er der. Og sakte men sikkert bygger det seg bånd av tillit. Vi kaster raske blikk på hverandre og vet hvor den andre er. Vi kan se hva den andre tenker. Vi ser når Heidi er på vei inn i en situasjon hun egentlig ikke burde nærme seg. Jeg ser når Ken holder igjen. Når nervene kommer ut av tørrdrakta. Og sakte men sikkert bygger vi ferdigheter. Åra sitter i hånda. Det føles godt å ta på seg våt neopren. Kjennes litt som hjemme.

Så vi melder oss på VG-kurs. I regi NPF. 4* norsk. 5* engelsk.Sea-state moderate to rough. Nervestate phenomenal.

Vi blir så lykkelige når vi får innkalling til første helg. Hjemmebane. Kløvningen. Verdens fineste øy. Vi pakker. Terper baugtak. Terper redninger. Ruller. Ruller. Ruller. Forbereder oss på vårstorm på hjemmebane. Så kommer helga. Værmelding. Flau vind. Sol. Bølgehøyde 10 cm. 10 cm dønninger.

Men for en gjeng vi møter. Jeg møter en av mine tidligere kursholdere. Som lærte meg å padle bølger. Og kurset er fullt av dansker som har like mye skills som de liker kake og flesk. Vi gjør så godt vi kan, og finner ut at det er bare en ting å gjøre. Øve mer.

Men øvinga er egentlig ikke det som er viktig. For når jeg padler alene, så er det noe annet. Man tar andre valg. Padler rundt brottet. Man legger seg på den trygge linja. Prøver å perfeksjonere tak. Presser tempo.

Når vi skal ut i bølgene er det noe annet. Da vil jeg ha øyne på meg. Jeg vil bli sett. Jeg vil være trygg. Jeg vil se de andre. Sammen kan vi presse grensene. Lete etter stedet der balansen blir borte. Svelget av en bølge. Vi leser værmeldinger som andre leser Facebook. Venter på vind. Og når den kommer er vi der. På Uleholmen. Og sakte men sikkert kommer de gode samtalene. Der sjela er lettere etterpå. For det er noe med når folk har dratt deg opp av havet i en brytende bølge, så blir tilliten tilstede og trygg. Gjengen bygger seg tettere. Og Ken sier det finere enn noen andre.

– Der ute på havet er det ikke ferdighetene dine som redder deg. Det er gruppa di som redder deg.

Trening er bonus. Gjengen er målet. Så vi kan komme til havet som lydige bikkjer.

Følg med oss videre for del 2 av videregående kurs! Kommer snart…