Meny
Kajakk i
Lofoten
Rundt Moskenesøya og til Værøy
Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email
Foto: Færder Brott Kru (2019)
Det begynner med en drøm. En drøm om å strekke grenser og gå utafor komfortsonen. Det å oppleve yttersia av Lofotveggen med ishavet under seg. Kun oss, midtnattsola og Grønland neste.
Det begynner med ei lita tekstmelding fra Odd: «Skal vi ta turen?»
Selvfølgelig skal vi ta turen.
Nord-Norge. Trøndelag er passert. Myggen er overalt. Og vi er halvveis oppe. Sjåføren har merket at døgnåpne bensinstasjoner med kaffe ikke er en masse oppover E6. Godt klokka er blitt 7.00 og Norge begynner å våkne. Vi, derimot, har sovet på skift.
Foto: Færder Brott Kru (2019)
Vi finner en plass ved et nedlagt bruk og venter på sistemann. Planen er god. Værmeldingen er ikke like god. Skal vi gå utafor? Skal vi kaste alle planer? Har vi ei luke? Det siste vi vil er å ta sjanser som fører til at vi skaper en situasjon der vi må ha assistanse. Diskusjoner er gode læringsarenaer.
Endelig! Avreise. Fullastede kajakker. Godt å bære sammen. Gleden over avgjørelser som er tatt og det å endelig være på ordentlig tur løfter stemningen og humoren sitter løst. Lofoten skal vise seg fra sin vakreste side denne formiddagen.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Vi runder neset fra Fredvang og utsida av Lofotveggen viser seg i all sin prakt. Praten stilner og vi bare suger inn inntrykk. Temperaturen skifter mellom 20 grader i sola og 8 grader i skyggen der havtemperaturen tar over.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Turens første kaffepause. Opplevelsen er stor og flott. 12 km unnagjort, og vi har 22 igjen av dagens etappe med landing på Hermannsdal. En gammel forlatt boplass.
Det å være på tur her er én ting. Det å leve og bo her ute er noe helt annet. Vi kjenner på respekt for de som levde og hadde sitt daglige virke her. Lenge før tørrdrakter og GPS.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Man må blant annet ta høyde for tidevann, strøm, bølger, vind og sikt hver for seg, hvordan de påvirker hverandre og hvordan de opptrer i farvannet man skal navigere. Yttersida av Lofoten er bratt, og et velkjent fenomen er kraftige fallvinder man må ta høyde for å utnytte til ens fordel.
Strømkart er ikke noe vi søringer driver så innmari mye med. Tidevannsforskjeller på 20cm er ikke så mye å rope hurra for. Her oppe, ved en av verdens sterkeste strømmer, er det noe annet. Planlegging, diskusjon, mer planlegging, kaste plan, spise middag, diskutere, legge ny plan. Padle!
Foto: Færder Brott Kru (2019)
Padling i eksponert farvann bør skjer i grupper som kan løse oppgaver sammen. God gruppedynamikk innebærer et sterkt fellesskap, men også rom for å kunne ta en “time-out” alene underveis.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Fallvinder finner du langs hele Lofotveggen. Like sikkert som midnattssola er det sikkert at fallvindene kommer ned fra fjellene og tar med seg tåke og vindkast. De presser seg gjennom og løfter seg over fjellet før de farer videre over havet. Vinden kan gå fra 5 m/s til 15 m/s på en 50 meters strekning.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Bortenfor de neste 20 padletakene, der ligger Moskstraumen. Den norske los bind 5: «Her går verden under». Vi leser strømkart, passer på klokka og går over på et tidspunkt der strømmen er gunstig. Timing, planlegging og gruppesamhold er essensielt.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Første stopp på turen fra Moskenes til Værøy er Keilholmen. Her ligger ei nødbu. Vi slapp å være i nød, men fikk heller nyte sola og et spektakulært landskap. Å se strømmen rase gjennom sundet og vite at vi har timet riktig er en god følelse.
Foto: Odd J. Resser (2019)
En sjelden gang, nesten aldri, er alle de andre teite. Da er det godt å bare kunne skue utover havet med ei fyrlykt i ryggen.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Men så får man en klem, og så er alle bare superfine igjen. Har noen en yoghurt kanskje?
Foto: Odd J. Resser (2019)
Vi fant ei strand. Ei strand som skapt av en drøm. Putten Sand på Værøy er helt utrolig. Du må ha båt for å komme dit. Og med kajakk er det helt fabelaktig.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Et paradis. Et paradis bare for oss.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Noen steder blir det for langt mellom de hvite strendene. I land må vi. Vi hadde jo lefse å spise og kaffe å drikke. Da er det godt å ha balansen i orden og smilet på plass.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Værbitt og erfaren. Hva tenker han på?
Tenker han på hva været lukter?
Tenker han på havet som skal bære oss fremover?
Eller lurer han bare på hvor han la drammen? Den lå jo ikke i dagluka sammen med resten av førstehjelpen!
Foto: Odd J. Resser (2019)
Geologien i Lofoten er overveldende. Plutselig dukker det opp ei hule vi kan padle inn i. Stor som en katedral. «Her bor trolla» sier Ken. Men alt vi så var sjøfugl i hula ved siden av. De lot vi være i fred.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Foto: Odd J. Resser (2019)
Foto: Odd J. Resser (2019)
Odd i kjent positur. Det er en glede å kunne samle på minner i billedform, ikke bare i såre muskler. Her foreviger han Ole Magnus inne i hula på Værøy. Her har det vært mennesker i flere tusener år.
Foto: Færder Brott Kru (2019)
Etter å ha vært inne i ei hule flere titalls meter høy, og så komme ut og se storhavet er det ikke rart man kjenner seg litt liten. Lofoten er god medisin for ydmykheten. Den som kommer hit og ikke har respekt for været, han kan komme i en ubehagelig situasjon.
Foto: Odd J. Resser (2019)
Kroppslukta etter timer i tørrdrakt i 20 grader er for sterk, vannet er for klart, og bilder fra Syden for sterke i hodet. Samme hva slags vanntemperatur det er, her må det bades!
Foto: Odd J. Resser (2019)
Foto: Odd J. Resser (2019)
Vi kan late som vi eier stranda. I en stakket stund kan vi føle oss som konger. Omgitt av gode venner og høye fjell. Vi kan føle at vi har mestret. Så er det bare å kaste av seg følelsen, erkjenne at man er liten på det store havet og falle inn i ydmyk lytting. Lytting etter vind, bølger og strøm.
Foto: Færder Brott Kru (2019)
En kajakk er ikke en båt. En kajakk er ikke en farkost. En kajakk er en mulighet for lykke. Det er det den er. En kajakk er en lykkebærer. Den bærer lykke med seg over havet.
Foto: Odd J. Resser (2019)
En slik tur fester seg i minner og følelsene. Natur, kameratskap og kompetanse. Det er stor glede å kjenne at trening og øving gjør at vi tør og klarer å navigere farvannet der i nord. Vi er takknemlige for at vi er så heldige å få oppleve dette.
Publisert 8. august 2019
Tekst
Ole Magnus
Svanevik
Foto
Odd John
Heidi
Ole Magnus
Ken Henry
Resser
Grimnes (FBK)
Svanevik (FBK)
Johnsen (FBK)
Layout
Espen
Johnsen (FBK)
